Veiholmens historie
Fra fiskevær i havgapet til et av de største tettstedene på Smøla.
Stolt kystkultur
Veiholmen er en øy og et fiskevær lengst nord i Smøla kommune på Nordmøre, og et av de største tettstedene i kommunen. Befolkningen har tradisjonelt levd av fiske og havbruk, men i dag er også turisme en viktig næring.
Den nyere bebyggelsen ligger i byggefelt, mens den gamle bebyggelsen ligger på selve fiskeværet – «Været». Her ligger husene tett i tett og skaper en helt spesiell atmosfære.
Folk bosatte seg på Veiholmen fordi fiskefeltene lå nær, og at fiskeværet hadde en lun havn var heller ingen ulempe. I 1915 bodde det 456 mennesker på Veiholmen. Rundt 1926 hadde tallet økt til omkring 600, og nesten alle levde av fiske.
Havneutbyggingen
Havna var livsviktig, og på slutten av 1920-tallet startet Statens havnevesen en stor havneutbygging på Været. Våren 1928 ble alle innløpene til havna stengt med fangdammer, og havna ble tømt for sjøvann.
Skjær i havnebassenget ble sprengt, og massene ble heist med kraner over i jernbanevogner på Solaklakken. Derfra gikk det egen jernbane over til Singsholmen, der det ble bygd en molo som skulle beskytte Veiholmen mot vær og vind.
Arbeidet pågikk over flere år. Om høsten ble fangdammene åpnet, slik at havna kunne brukes i den travle fiskesesongen da været var på sitt verste. Om våren ble innløpene stengt igjen og havna tømt på nytt. Til slutt ble demningene sprengt, og fiskeværet hadde fått en enda tryggere og lunere havn.
Fortsatt ligger det fiskebåter i havna på Været, men ikke så mange som før. På 50- og 60-tallet var fisket på Veiholmen på sitt største, og båtene lå tett i tett – særlig om vinteren, da mange tilreisende båter kom for å delta i fisket.
Feskarkjerringa
Midt i bebyggelsen på Veiholmen står statuen «Feskarkjerringa». Sjalet, snørestøvlene og resten av klærne forteller at hun hører til i en annen tid. I den ene hånden holder hun godt fast i en liten gutt, fra den andre henger en torsk. Et bekymret blikk søker ut mot havet.
– Hun er redd for mannen sin, sier en av dagens feskarkjerringer, Eva Strand. Hun er gift med en fisker, og begge kommer fra fiskerfamilier.
– Hun har sønnen sin trygt i hånden, og mannen har vært i land med fisk, så nå har de mat. Men hun er likevel bekymret, for han har dratt på sjøen igjen, og den lille båten er et lett bytte for uværet om det skulle blåse opp.
Selv om dagens fiskebåter er store og stødige, og selv om Eva Strand er en moderne, selvstendig forretningskvinne, føler hun slektskap med «Feskarkjerringa»:
– Også i dag har vi ansvaret hjemme når mannen er ute på sjøen. Men først og fremst føler jeg stolthet når jeg ser statuen. Jeg er stolt av at vi fremdeles klarer å drive med fiske – at vi klarer å holde yrket levende, sier Eva Strand.
Foto: Kjell Jøran Hansen
Roen og idyllen ute i havgapet
Om sommeren myldrer det av folk her ute. Tilreisende fra hele verden og fastboende skaper sammen en helt egen sommerstemning.
Fiskeværet ligger ytterst mot nord på Smøla og er knyttet til hovedøya med en vei som – med bruer, fyllinger og beskyttende moloer – er en opplevelse i seg selv.
Sanden museum. Foto: Kjell Jøran Hansen
Sanden museum
«Sanden» er en «overklassebolig» fra 1700-tallet, med hovedhus, sjøbrygge, naust, fjøs og stabbur. Menneskene som bodde her drev med fiske og fiskehandel, og her bodde «væreieren», som eide store deler av jorda på Veiholmen.
Sanden drives i dag av Nordmøre museum og består av fem bygninger. Museet holder vanligvis åpent alle dager unntatt mandag fra slutten av juni til midten av august. Se oppslag ved museet eller på butikken for åpningstider.
Det siste skjæret før storhavet
Veiholmen er den siste stripen land før det åpne havet, og historien bærer preg av det. Tusenvis av holmer og skjær gjør farvannet krevende, og gjennom tidene har det vært mange forlis – og mange liv gått tapt.
Siden øya er uten trær, ble mange hus delvis bygd av vrakgods. I noen vegger ser du fortsatt båtspiker. Gammelt og nytt står tett i tett, og vinterstormene med sjøsprøyt og fare for oversvømmelse er en del av hverdagen for dem som bor her.